fredag 11. januar 2013

Den hvite måneden januar eller historien om å spise på en vingård.


Januar er den hvite måneden for meg. Det har den vært siden Metusalems tid. Iallfall de siste tjue årene. 

Først og fremst for at kropp og lever skal kunne restituere seg etter desembermåneds heftige øvelser.  Januar er også mimre tid. Senest i dag, eller rettere sakt, i går kveld, tenkte jeg på et Besenwirtschaft. Det er noe som finnes i vindistriktene i Tyskland. Det kan kalles Strausswirtschaft eller bare Besa, også. Det kommer an på hvilket vindistrikt du er i. Hva det er?
Fra gammelt av, har vinbøndene i de ulike vindistriktene lov til å ha vertshus. Det vil si, de har lov til å åpne vinkjelleren, stua eller låven og ha vertshus maksimalt fire måneder pr år. To om sommeren og to om vinteren. Der kan de servere hjemmelaget mat og vin fra den egne gården. For å vise at her er det et vertshus, henger de opp en kost utenfor, altså en Besen. Eller en stor bukett , en Strauss.
Man følger bestemte regler når man kommer inn på et sånt vertshus. For det første, man kan ikke sette seg som man vil. Nei, er det plass ved et bord der det sitter noen, så setter man seg selvfølgelig der. Som regel har de en liten meny av lokal mat og har man flaks, så har man kommet et sted der vinbonden er flink til å lage mat og, ikke minst, vin. Og det er de som regel.
Man kan få de underligste opplevelser på den måten. Jeg har vært med på å feire en åttifemåring som jeg fortsatt ikke kan navnet på, jeg har vært med på å døpe en meget ung mann med det stolte navnet Gerhard Hähn Freiherr von Schlein. Men den beste middagen jeg har spist  og drukket på et Besenwirtschaft, var i Mosel. Det var i liten landsby en halvtimes kjøring utenfor Trier. Og det var en middag en vinbonde jeg kjente i Trier, hadde tenkt skulle vare et par timer, da vi hadde hørt utrolig mye bra om vinbondens Elbling vinen de hadde på akkurat denne gården. Men middagen kom til å vare i drøye to dager, da vi havnet i et stort bryllup.  Brudeparet var søte, gjestene var muntre og i noen år etter middagen, fikk jeg jevnlig kort og bilder fra brudeparet. Dels bilder fra gården deres, senere bilder av et barn, to barn og så fikk jeg plutselig ikke mer. De hadde vel blitt skilt som alle andre moderne par.
Om du skulle ha lyst til å reise rundt å spise og drikke i vindistriktene, så se etter en kost eller blomsterbukett. Du kan risikere opplevelser du aldri glemmer.
Og sånn går nå dagene i den hvite måneden januar. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar